Jeg er veldig opptatt av å dele arbeidet mitt med andre, men blir ikke alltid møtt med forståelse for hvorfor jeg vil gi bort det jeg lager. Her er et forsøk på å forklare hvorfor jeg er så opptatt av deling.
Etter bare tre år i skolen, regner jeg meg fortsatt som en fersk lærer. Det er mange ting jeg setter pris på i yrket, en av dem er at jeg har mulighet til å dele arbeidet mitt med andre. Mine tidligere jobber har vært preget av det motsatte, nemlig patenter og hemmelighold.
Min iver etter å dele har flere grunner, men mest av alt er det nok ideologisk. Jeg tror at det å dele kunnskap [1] med hverandre er noe av det viktigste mennesker kan gjøre. Derfor setter jeg svært stor pris på Wikipedia, og forsøker å bidra litt jeg også.
Det er også viktig for meg at kunnskap er fritt tilgjengelig, det vil si at alle bør ha tilgang til kunnskap uten å måtte betale. Reklame er det heller ikke rom for, da er ikke innholdet fritt. Jeg er ikke imot at noen er med på å betale for at andre gjør sin kunnskap tilgjengelig, men da bør det helst skje gjennom donasjoner som gis uten forbehold.
Jeg har skrevet en bok og laget et IKT-basert undervisningsopplegg som jeg deler under en Creative Commons BY-NC-SA lisens. Idéen om at deling i seg selv er riktig og viktig er selvsagt en av årsakene til at jeg har gjort det slik, men det er flere motiver.
Jeg kunne ha holdt boka som et egenprodusert kompendium i et lukket rom hvor bare jeg og elevene mine hadde tilgang. Skjermet fra andre fagpersoners øyne kunne jeg godt ha servert elevene noe som var faglig svakt, og sjansen for at det hadde blitt oppdaget ville vært relativt liten. Isteden velger jeg å blottlegge meg helt; “her er alt det skriftlige materialet mitt og her er hele undervisningsopplegget mitt!”. På den måten håper jeg å oppnå flere ting:
- en kvalitetskontroll fra andre fagpersoner og pedagoger
- bidrag fra andre fagpersoner og pedagoger for å forbedre det jeg har produsert
- anerkjennelse fra andre fagpersoner og pedagoger
Gjennom det siste punktet ligger det kanskje også en mulig økonomisk gevinst på sikt, uten at jeg har noen som helst planer eller idéer om hvordan dette skal foregå.
Det siste motivet mitt for å publisere stoffet på den måten jeg har gjort, er at jeg ønsker kontroll over selve publiseringen. Jeg ønsker å lære mest mulig om Internett som medium for læremidler, og bruker mine egne elever som “fasit”. Jeg gjør akkurat det jeg og/eller elevene mine ønsker, uten at en tredjepart kan overstyre de løsningene jeg velger. På den måten får jeg engasjerte og fornøyde elever, samtidig som jeg lærer veldig mye.
[1]: Når jeg i denne artikkelen bruker begrepet “kunnskap”, mener jeg egentlig “potensiell kunnskap” hos mottakeren. Alt jeg kan gjøre er å videreformidle min kunnskap som (forhåpentligvis lett omsettelig) informasjon til mottakeren.
Ingen relaterte innlegg.
Heia! Tusen takk for interessant innlegg! Du peker på mange sentrale pkt som jeg også kjenner meg igjen i. Jeg skal snart ha en ny samling med lærere i bruk av Web2.0, da skal jeg helt spesielt trekker frem dine punkter og vise til blogginnlegget ditt.
Albertine
Veldig bra, både bok og tanker om delingsprinsipper! Jeg kan ikke noe om kjemi, men jeg ser at boka di er presentert på en veldig fin måte. Ved å legge den på web kan du utnytte mediet i mye større grad. Selv har jeg skrevet bok på Gyldendal, og den er i papirform. Kanskje jeg hadde tenkt anderledes om jeg skulle gjort det samme i dag. Særlig muligheten i pedagogisk sammenheng med å kombinere for eksempel bokas innhold med flervalgsspørsmål, videosnutter, animasjoner og interaktivt innhold, er spennende. Flott at du deler!
@Albertine: fint at du synes det var interessant. Og takk for at du tvang meg til å måtte formulere disse tankene i ord!
@Svend Andreas: det jeg synes at er mest spennende, er at boka aldri kommer til å bli “ferdig”. Jeg bruker bokskrivinga som en del av undervisninga mi. Elevene mine kommer stadig med tilbakemeldinger, og jeg følger på med endringer. Denne elevinvolveringa hjelper veldig på engasjement og deltakelse i undervisninga. Elevene leser faktisk teksten jeg har skrevet, fordi de vet at deres tilbakemeldinger blir tatt til følge. De kan ikke bidra så mye på det faglige, men veldig mye på lesbarheten. Gitt at jeg holder på lenge nok, må jo boka til slutt ende opp som den ultimate fagboka for målgruppa mi!